Rommet - Merethe Lindstrøm

Jeg kom for å se på rommet en tidlig høstdag, en dag himmelen hadde farge som innsiden av et
skjell. Huseieren var høy med rødlig, krøllete hår, og seinere har jeg tenkt at hun lignet Janet
Frame, den New Zealandske forfatteren. Jeg hadde funnet annonsen på universitetets
oppslagstavle, og ringt med en gang jeg så det hun skrev om rommet. Nå fulgte jeg etter henne
inn i huset og ned trappene til kjelleren. Huset var kjedelig på en måte jeg hadde lengtet etter, i
et stille nabolag, med det jeg tenkte var en helt vanlig familie.

Eieren forklarte at hun hadde valgt

å leie ut alle de tre kjellerrommene, vi kom nok til å bli flere der. Det hadde ikke noe å si for meg,

så lenge det fantes en nøkkel og jeg kunne være for meg selv. Hun låste opp døra, og jeg kjente

kjellerlukta blandet med eimen av nyvasket tøy fra vaskerommet ved siden av. Jeg gikk litt fram

og tilbake på de tolv kvadratmeterne, det som aldri ville vært godkjent til utleie nå, og kanskje en

telefon ringte akkurat da eller at hun gikk opp igjen for å slippe inn et av barna, eller hun gikk opp

av en annen grunn. Da hun kom tilbake, spurte hun om jeg likte det. Mens hun var borte hadde

jeg sett meg selv bo der, helt tydelig på den måten jeg så meg selv i et nytt rom og alltid hadde

gjort det fordi hele barndommen min hadde vært flytting og nye leiligheter. Jeg visste hvordan et

rom forandret seg, når du dro var det aldri det samme som da du flyttet inn. Enten kan du betale

hele leia eller du kan passe ungene mine en gang i uka, sa eieren. Jeg flyttet inn noen dager etter.

Jeg hadde ikke så mye, jeg hadde en dyne, noen få klær og ryggsekken en venn hadde gitt meg.

Den var full av bøker, skrivesaker og en liten elektrisk skrivemaskin med skjerm som gjorde at

man kunne rette flere setninger før de ble skrevet ut på arket. Jeg var i midten av tjueårene, jeg

skulle studere etter noen mer ustabile år da jeg både hadde bodd i utlandet og vært på reise,

men jeg brukte tiden min i kjelleren på å skrive den andre boken min. Sementgulvet som var

dekket av et vegg-til vegg teppe med en brun og grå piggsveis, det sto en enkel kokeplate

plassert på et lite kjøleskap i hjørnet, der jeg kom til å lage popcorn når jeg ikke hadde noe annet

å spise. Et slitt skrivebord tok opp lite plass ved siden av, over hang en trehylle som raskt ble full

av de bøkene jeg hadde. Senga og et skap. Det var alt jeg trengte. Tre meter den ene veien, fire

meter den andre.

Av og til bodde andre jenter i kjelleren, navnet ble tapet opp på døra til et av rommene før det ble

revet av igjen. På onsdager varmet jeg opp middagen huseieren hadde satt fram på kjøkkenet
oppe, oftest pizza eller pølser, jeg dekket med tallerkener på en rød og hvit-rutete voksduk og
spiste med ungene. Tre gutter på rundt fem, åtte og elleve. De to eldste hadde samme far, men
2
den yngste lignet ingen av dem, hverken huseieren eller brødrene. Han var mørkhåret med et
nydelig smil, brødrene var helt lyse. Faren hans hadde vært de eldste guttenes stefar. Den
mellomste, en søt guttunge med følsomt ansikt (han het ikke Jasper, men jeg kaller ham det),
pleide å nøle i trappa når han skulle legge seg, og jeg husket min egen nattangst da jeg var på
hans alder. Jeg likte å høre på det de fortalte om dagene sine, ungene, når de hadde noe å si.
Noen ganger spiste vi i taushet. Det jeg husker fra huset på den tiden, før det som skjedde, er
mest glimt, ofte uklare felt, som etter en drøm der bare det ene avsnittet er helt opplyst og klart,
og det du kan gjengi etterpå.

Jeg husker at jeg skrev dagbok fra det året, men den er borte,

forsvunnet under en av flyttingene, eller kanskje den sto i pappesken som råtnet i en fuktig

garasje etter et år med mye regn. Alt var vanlig, normalt. Det var gymbager i gangen og

barneklær på knagger, det var gamle møbler og bøker i stua, de samme bøkene som sikkert sto i

naboens bokhyller og i alle andres. Bare året før ville jeg syntes det var trivielt, nå likte jeg det.

Når jeg lå eller satt i senga om kvelden (det eneste stedet å sitte utenom den harde trestolen

ved skrivebordet), hørte jeg stemmer fra etasjen over, men om det var tv-en eller folk på besøk,

vet jeg ikke. Fra det smale kjellervinduet på rommet mitt kunne jeg se verden der oppe, en katt

plasserte seg stadig utenfor og kikket ned på meg med en overlegen mine. På veggen klistret jeg

opp prospektkort med bilder av forfattere jeg likte, som Virginia Woolf, Marguerite Duras, Anne

Sexton, Torborg Nedreaas, og utdrag fra bøkene jeg var så glad i, noen setninger som jeg leste

om og om igjen. Jeg leste og skrev, i bakgrunnen lyden av ungene som løp i trappa, lukta av

nyvaskede klær og mykemiddel i det andre rommet, varmen fra tørketrommelen.

Siden jeg aldri ble forstyrret, hadde jeg tid til å tenke, til å skrive ut historiene mine. Jeg lå i senga

og hørte at ungene gjorde seg klar til skolen tidlig om morgenen, en ball falt i gulvet eller ble

slengt, moren ropte at den yngste skulle skynde seg. Ingen kom inn på rommet mitt, jeg passet

på det. Jeg skrev en novelle om en kvinne som ventet på et brev, jeg skrev om moren min som

var syk på den tiden, men visket henne ut igjen. For meg var ikke litteratur om opplevelser,

erfaring, om gjengangere, spøkelser eller om minner som har satt seg fast, men om form, om å

være flink, få til noe som lignet litteratur. Og rommet i kjelleren var stedet der tankene mine

bodde. Jeg vasket i et stort, tomt kontorlandskap flere kvelder i uka, det var ingen andre å se, jeg

lurte på om jeg burde få meg en ordentlig jobb. Jeg tenkte at jeg burde besøke moren min, men

jeg gjorde det ikke

Om sommeren dro de til hytta. Huseieren og sønnene. Jeg tar et bilde denne sommeren. Jeg
sitter med svart kjole og en svær, svart hatt som jeg ikke husker hvor jeg hadde fått tak i, jeg tar
det med selvutløser, smiler til en innbilt fotograf og tenker at det vil se fint ut på et bokomslag.
Håret mitt som er bleket nesten hvitt, og kontrasten med den svarte hatten. Jeg var fornøyd med
det bildet. Men når jeg ser det seinere er jeg sjokkert over hvor selvsikker jeg virker. Sola ligger i
hagen til langt på kvelden, telefonen som ringer på kjøkkenet, det hender at jeg løper opp og tar
den, forteller at familien har dratt på ferie. Og så husker jeg at jeg tar av røret og at det er ingen
som svarer, noen holder linjen før den brått blir brutt. Et par dager etter: en mannsstemme som
spør etter henne, vil vite hvor hun er. Jeg forteller hvor de har reist, hvorfor skulle jeg ikke gjøre
det. Huseieren kommer hjem i taxi en uke etter, hun har foten i gips og bruker krykker. Jeg har
røykt ut av kjellervinduet og sittet i hagen hennes, jeg har brukt telefonen uten lov. Jeg er ikke
den beste leieboeren. Hun kommer ikke til å like det når hun til slutt oppdager det. Jeg hører
henne der oppe, krykkene som dunker dumpt i gulvet. Barna virker usikre, vage når de snakker
om hva som har skjedd, hun har falt fra en stor stein, nei et tre, nei en stige lent opp mot en
husvegg. Bildet av henne på en usikret stige passer ikke. Den eldste er mer på rommet sitt, den
mellomste, Jasper, som nøler i trappa. Har de ikke et annet uttrykk nå, ungene, en bekymring,
eller tenker jeg bare det nå etterpå, jeg tror det, kanskje hun bare falt.
Jeg hadde bodd i huset over et år, jeg passet ungene den kvelden da en av naboene ringte og sa
han kommer, du må låse.

Jeg tror ikke engang hun sa hvem det gjaldt, men det må hun ha gjort.
Jeg kikket ut av vinduene, mørket som hadde slukt enden av veien, lagt seg over klyngen med
trehus, den eldste gutten kom ned fra rommet sitt, sto i trappa og spurte hva det var, naboen i
telefonen sa de hadde kontaktet politiet. Noen hadde sett eksmannen, han hadde vært truende.
De sier han har med seg et våpen. Hva slags våpen? sa jeg. Var det hun, naboen, som sa en øks,
eller hørte jeg det seinere?
Jeg husker at jeg låste døra, at jeg dro gardinene for de svære stuevinduene mot hagen, gikk ut
på kjøkkenet, ble stående og se på et eggeskall i en bolle, den tynne hinnen innerst i det hvite,
tallerkenene sto fortsatt på kjøkkenbordet der vi nettopp hadde spist pannekaker.
Syltetøyflekkene på duken. Tv-en som summet lavt. Alt var rolig. Kanskje vi spilte noe, Memory
eller Ludo eller Domino, før de eldste gikk opp til rommene sine, jeg sluttet å kikke ut i mørket.
Naboen ringte igjen, det hadde nok vært falsk alarm. Jeg fikk med meg yngstemann opp i annen
etasje, bak en lukket dør ropte den eldste at han hadde begynt på leksene, den mellomste,
Jasper satt ved pulten, nakken bøyd over en tegning. Han så opp da jeg sa han skulle bli på rommet sitt, smilte usikkert. Jeg fikk den yngste opp i badekaret, han lo mens jeg dusjet håret
hans. Hørte jeg noe da? En telefon som ringte, eller var det dørklokka? Jeg skrudde av
vannkrana, lyttet. Ingenting, bare en svak lyd nedenfra, som et klikk. Jeg løftet gutten ut av
badekaret og bort på en skammel, la håndkleet rundt skuldrene hans. Jasper som ikke satt på
rommet sitt, tegningen lå igjen på pulten, trekken da jeg var kommet halvveis ned trappa, og den
vidåpne utgangsdøra som slapp inn mørket. Jeg ropte på Jasper, ropte igjen, det var ingen nede.
Men jeg hørte stemmer, en bilmotor på tomgang, fra trappeavsatsen så jeg taxien i
oppkjørselen, en fyr holdt på å sette seg inn, og jeg husker det som at jeg så ansiktet hans,
Jaspers ansikt i baksetet og taxisjåføren som snudde seg, klar til å rygge ut.
I desember i fjor, rett før jul, gikk jeg for å se på det huset, i klyngen av trehus på et slags tun midt
i byen. De hadde malt det i en litt annen farge nå, satt opp gjerde og bygget en inngangsdel med
vinduer der den gamle trappa opp til døra pleide å være, der jeg hadde stått om kvelden for
mange år siden. Nabohuset der noen hadde ringt den gangen for å advare meg, lå som før,
innrammet av julelys, med stjerner i vinduene og girlandere med små, runde ledkuler viklet
rundt en hagebusk. Jeg var på en måte glad for at det var så forandret, huset der jeg hadde bodd,
jeg fikk lyst til å ringe på, men gjorde det ikke, urolig for om fortiden kunne ha åpnet og sluppet
meg inn.

Jeg tenkte meg at huset var blitt solgt, jeg lurte på hvor barna hadde flyttet, hvor de

hadde vokst opp. Jeg sto der en stund til, en dame gikk opp trappa til et av de andre husene med

handleposer og en hund i bånd, satte posene fra seg et øyeblikk mens hun låste opp, og hunden

stakk snuta ned i dem, og deretter hele hodet, og hun bøyde seg og sa nei, nei. Jeg kunne ikke se

kjellervinduet mitt fra veien, kanskje rommet ikke fantes lenger. Jeg tror jeg bodde der i nesten to

år, i den kjelleren, jeg kjente det huset godt. Det med gutten og taxien. I mange år tenkte jeg ikke

på det så ofte.

Noen deler av historien ligger alltid i halvmørket, det finnes detaljer som ikke blir med, kanskje

de er viktige, viktigere enn andre som jeg legger vekt på fordi det er min historie jeg forteller,

dette er ikke de andres, jeg innbiller meg ikke at jeg forteller de andres. Den smerten, de årene,

er del av det som er skjult og som jeg ikke kjenner til. Som andre husker, eller har glemt. Et sted

finnes også en prolog, for det er alltid en prolog. Det jeg husker er fyren som kommer ut av taxien

fordi han oppdager meg, jeg tror ikke han har regnet med å møte noen, overrasket over å se meg,

denne selvhøytidelige jentungen som har kastet på seg huseierens gummistøvler, som begynner

å mase, som sier, du kan ikke bare ta ham med, sier at dette er ikke hans sønn og at uansett er

hun barnevakten, hun tar vare på disse barna. Jasper som gråter uten en lyd, jeg sier at han skal

komme ut av bilen, fyren stenger veien for meg, overraskelsen har glidd over i noe annet, jeg er

sint, men jeg vet ikke om det har noe å si. Det er taxisjåføren som begynner å bli utålmodig, som

protesterer nå

De snakker sammen på et språk jeg ikke forstår, det får meg til å tro at de kjenner
hverandre, at de er venner, han er en inntrengeren kan stole på. Jeg husker at jeg lener meg inn i
taxien, får tak i Jaspers arm, han aker seg ut, hvor tror du at du skal, det er til gutten han snakker,
jeg sier noe, men husker ikke hva. Sier jeg at han skal komme seg til helvete vekk, eller at politiet
er på vei? Jeg tror ikke da at han virkelig er farlig, og kanskje taxisjåføren skjønner at naboene har
kontaktet politiet, at han ser eller hører noe jeg ikke har oppfattet ennå, jeg får Jasper med meg,
forbi inntrengeren, opp trappa, inn i huset, jeg låser døra, skrur ned lyset og kikker ut av vinduet,
bilen står der fortsatt, men etter noen minutter rygger den og ruller ned den smale veien mellom
boligene. Jeg lurer på hvor naboene er, hvorfor de lot oss stå der aleine. Yngstemann som roper
fra badet at han er kald, håndkleet er vått. Jeg spør Jasper om han vil tegne, han rister på hodet.
Da jeg kommer ned igjen, sitter han på en stol ved den smårutete duken med et pledd rundt seg.
Som de gjør, de som er reddet fra en ulykke på veien eller kanskje ved vann.
Nå husker jeg at politiet kom seinere, to store menn kikket gjennom rommene, som om
trusselen fortsatt kunne være der, de har med seg en spesiell eim, forventningen om vold er
forstyrrende i seg selv. Huseieren kommer hjem, de spør henne om hun kjenner mannen. Ja.
Nei, han er ikke guttens far, han pleide bo her, den yngste gutten er hans sønn. De sier at vi skal
passe på, ringe dem hvis noen prøver å komme seg inn. Ha en god natt, sier de, ute i gangen nå,
stemmene deres forsvinner ut døra. Hun ser på meg og sønnen med pleddet rundt skuldrene.
Jeg vet ikke hvorfor blikket hennes er skuffet. Jeg går ned trappa til rommet mitt, rommet i
kjelleren.

Seinere gir hun meg en altfor stor bukett med blomster. Naboene har fortalt henne hva som
skjedde. Jeg vet at hun ikke liker meg, det har satt seg som en splint mellom oss, det jeg har sett.
Så finner hun ut om telefonen jeg stadig har brukt, at jeg har vært i hagen. Jeg flytter om vinteren,
jeg bor i et kollektiv og sover i en avslått vannseng som gir meg en stygg hoste i flere måneder,
jeg får nye venner, flytter igjen, glemmer kjelleren, ungene, taxien den kvelden, Jasper. Men inni
der er sted, i denne epilogen, mellom fester, bøker, kjærester, barn, ekteskap, venner, noen få år
etter, ser jeg annonsen med navnet hennes, huseierens navn. Brått revet bort, står det. Resten
vet jeg lite om, bare det jeg leste i avisa i en nyhetsnotis, kvinne drept med hagle av eksmann. At
det var barna som fant henne.
Jeg ser meg selv som skriver om morgenen, om ettermiddagen i det rommet i kjelleren. Over
meg hører jeg stemmene til dem som bor der, som bodde der for det som nå er lenge siden,
spøkelsene, gjengangerne.

Er det ikke det spøkelser, gjengangere er: avtrykk vi gjenkjenner, det
som ligger der til vi finner formen vi kan fylle det inn i? Og er det ikke det som er å skrive? På en
måte er alle historier bygget på det uklare avtrykket av et øyeblikk i tid, hud og bein av et minne.
Enda en kvinne drept av partner, leste jeg i avisa i dag, tragedie, står det. Og nå denne teksten
jeg skriver, denne vaklevorne strukturen av setninger satt sammen for liksom å gjøre det klarere,
kanskje forståelig? Men likevel, uansett hvor hjelpeløst det er, jeg vet ikke om noen annen måte.
Forstå, gjenkjenne delene av en historie, gutten i bilen, kvinnen som stryker over en hvit-og rødrutete voksduk, til og med mannen som kanskje har en øks. Jeg har fremdeles det bildet av meg
tatt med selvutløser på terrassen, det er et dumt bilde, sikkert sånn som jeg forestilte meg at en
forfatter skulle være, selvsikker, klar og tydelig, ikke som det her, slite med penger mesteparten
av tiden, ikke sikker på hva jeg gjør, burde gjøre. Snuble over fortiden, hele tiden prøve å skrive
noe som gir mening, skrive, skrive for å lage en slags orden på tilværelsen, for å forstå. Hvorfor
skrev du akkurat det, er det alltid noen som spør. Jeg skulle ønske jeg hadde et godt svar, men
mye av tiden har jeg ikke det. Jeg vet ikke. Et minne, kanskje. Denne følelsen, av det jeg ikke
forstår, som ikke blir borte, det jeg forsøker å gi mening. Det banker bare på døra, og jeg går for å
åpne.

Traduit du norvégien par Marina Heide.